Oluffa har vært på langtur til Tyskland
Oluffa, den vesle hvitmalte seilkutteren (med den lange bommen) har prøvd ut både seg selv og mannskapet i sommer. Hele familien seilte til Tyskland, en reise vi har snakket om så lenge vi har hatt båten, men som vi kanskje ikke helt hadde trodd på. Etter hektiske forberedelser utover våren, med nylagt fordekk, ny bysse og sentralvarme la vi ut fra Fosenkaia 19. juni. Lastet med bl.a. 13 kg sjøkart, en god porsjon optimisme og et stort historisk ansvar. Vi kommer da fra den norsk-danske sjøhelten Tordenskjolds hjemby !
Skipper Ola og mannskap Eilert og bror Egil blåste med en kald nordavind til Stavanger på en uke. Der var det mannskapsbytte, og de neste åtte ukene var familien (admiral Ruth, styrmann Odd og 1. matros Jon) sitt skjebnefellesskap beseglet og beseilet. Til Sørlandet lurte vi oss mellom lavtrykkene, og satte så over Skagerak fra Arendal. Etter 15 timers havseilas var vi plutselig i et annet land. ”Hvad behager?” Hamburgerne på havnekroa i Skagen smakte himmelsk den kvelden!
I dejlige Danmark møtte vi andre forhold for navigering, med fabrikkpiper og vindmøller som landemerker. GPS’en var vår trofaste venn. Det er heller ikke bare å ankre i hver bukt, vi måtte ty til molohavner som alle andre. Og andre var det mange av, i noen havner flere hundre seilbåter. Gamle trebåter var nesten fraværende, og vi møtte både undrende og distanserte blikk. Etter fenderskuring og innkjøp av trekk ble vi vel stuereine hos plastseiler-armadaen. Norske akterflagg ble stadig færre, og sør for Kattegat så vi ikke én norsk båt. Vi prøvde å fortelle spørrelystne på brygga at sørspissen av Norge ikke engang var halvveis hjem. Og med det iøynefallende flagget fra Kystlaget Trondhjem i masten kunne vi svare at ja, det var fødebyen til Tordenskjold.
Kursen ble satt gjennom Storebælt og det smale Guldborg sund mellom Lolland og Falster ut i Østersjøen. Kjøletårnet til et kraftverk steg opp av horisonten, så industrikraner og badehotell, og Warnemünde og Rostock ble nådd 17. juli. Her var det god plass i et stort havneområde (alle tyskerene var vel på seilferie i Danmark), og vi ble hjertelig mottatt i en liten seilklubb i sentrum av den gamle hansabyen. Havnemesteren, som hadde seilt til Svalbard for noen år siden, heiste det norske gjesteflagget i foreningsmasten – nok for første gang i historien. Og satte for øvrig sin ære i å passe på båten. Rostock ligger i det østlige Tyskland, tidligere DDR, og befolkningen har sitt å slite med, som høy arbeidsledighet og fraflytting. En slik oppriktig vennlighet er ikke ofte å oppleve i dag.
Hos Ruths foreldre lengre sør i Tyskland pustet vi ut noen dager. Vi kunne gått hele denne strekningen på kanalene, til Hannover (hvor Tordenskjold døde i en duell) og videre til Rhinen, men da måtte vi hatt en måned til på oss. Nå ble togets 100 knop for fristende i forhold til Oluffas 5 knop. Så bar det nordover igjen via København og Øresund, en strekning full av kultur og historie. Og nå kom endelig sommerværet, som velsignet oss i nesten tre uker – helt til vi passerte Sognefjorden igjen på nordtur. Over Kattegat, og gjennom den flotte Bohuslänkysten møtte vi en kø av svenske lystseilere. I Marstrand, Sveriges seilermekka, vurderte vi en gjesteopptreden som Tordenskjolds soldater i den historiske teaterfremføringen på festningen. Men skjønte at svenskene ikke liker å bli minnet om den hendelsen.
Etter familie- og venne-stopp på Øst- og Sør-landskysten med masse bading bar det rundt Lindesnes, Lista og Jæren igjen. Så langt hadde vi klart å unngå alle sommerens festivaler, som Hanse-sail i Rostock og trebåtfestivalen i Risør, men i Stavanger holdt det hardt. Da vi kom for fulle seil inn byfjorden, møtte vi paraden fra Tall Ships Race på vei ut fjorden ! Sjelden har vi hilst på og blitt hilst på av så mange flotte skuter.
Vi tok oss tid innom Rubbestadneset på Bømlo, der Oluffa lå under bombingen i 2. verdenskrig og en av mannskapet ble drept. Rundt Askøy ved Bergen levde båten mesteparten av sitt yrkesaktive liv. Ikke bare fjord- og kyst-fiske, men også mer dramatiske hendelser som transport av russiske krigsfanger. Bekvemmelighetene var nok atskillig bedre på årets reise. Selv om det kunne ha sine utfordringer å være 2 gutter på 2 kvadratmeter i 2 måneder.
Stad’en var grei med oss denne gangen også, enda høsten tydelig var kommet nå. Andre turbåter var ikke lengre å se, og havet overlatt til fiskere, fraktbåter og oss. Odd hadde i ungdommelig overmot satt seg fore å bade i alle nattehavnene fra Arendal til Trondheim. Det holdt, enda 13 grader og regnvær i Trondheimsleia gjorde det mer til en sport enn en nytelse. Den 20. august kunne vi klappe til Fosenkaia igjen. Med både mannskap og båt like hele. Vi kunne gjerne ha fortsatt turen lenge ennå.
Fakta:
Oluffa er en 34 fots Romsdalskutter, bygget i 1916. Gikk ut av fiske i 1980, sjøsatt igjen i 1990, rigget som lystseiler.
Mannskapet ble bygget noe senere i århundret. Odd og Jon er hhv. 13 og 10 år gamle.
Turen Trondheim-Rostock t/r er ca. 2000 sjømil. Vi var 61 dager underveis, hvorav 48 dager i rom sjø. Knapt halvparten av strekningen fikk vi seilt eller motorseilt.
Daglige beretninger ble lagt ut på en skips(b)logg, som fremdeles kan leses på nettet.
Skipper Ola og mannskap Eilert og bror Egil blåste med en kald nordavind til Stavanger på en uke. Der var det mannskapsbytte, og de neste åtte ukene var familien (admiral Ruth, styrmann Odd og 1. matros Jon) sitt skjebnefellesskap beseglet og beseilet. Til Sørlandet lurte vi oss mellom lavtrykkene, og satte så over Skagerak fra Arendal. Etter 15 timers havseilas var vi plutselig i et annet land. ”Hvad behager?” Hamburgerne på havnekroa i Skagen smakte himmelsk den kvelden!
I dejlige Danmark møtte vi andre forhold for navigering, med fabrikkpiper og vindmøller som landemerker. GPS’en var vår trofaste venn. Det er heller ikke bare å ankre i hver bukt, vi måtte ty til molohavner som alle andre. Og andre var det mange av, i noen havner flere hundre seilbåter. Gamle trebåter var nesten fraværende, og vi møtte både undrende og distanserte blikk. Etter fenderskuring og innkjøp av trekk ble vi vel stuereine hos plastseiler-armadaen. Norske akterflagg ble stadig færre, og sør for Kattegat så vi ikke én norsk båt. Vi prøvde å fortelle spørrelystne på brygga at sørspissen av Norge ikke engang var halvveis hjem. Og med det iøynefallende flagget fra Kystlaget Trondhjem i masten kunne vi svare at ja, det var fødebyen til Tordenskjold.
Kursen ble satt gjennom Storebælt og det smale Guldborg sund mellom Lolland og Falster ut i Østersjøen. Kjøletårnet til et kraftverk steg opp av horisonten, så industrikraner og badehotell, og Warnemünde og Rostock ble nådd 17. juli. Her var det god plass i et stort havneområde (alle tyskerene var vel på seilferie i Danmark), og vi ble hjertelig mottatt i en liten seilklubb i sentrum av den gamle hansabyen. Havnemesteren, som hadde seilt til Svalbard for noen år siden, heiste det norske gjesteflagget i foreningsmasten – nok for første gang i historien. Og satte for øvrig sin ære i å passe på båten. Rostock ligger i det østlige Tyskland, tidligere DDR, og befolkningen har sitt å slite med, som høy arbeidsledighet og fraflytting. En slik oppriktig vennlighet er ikke ofte å oppleve i dag.
Hos Ruths foreldre lengre sør i Tyskland pustet vi ut noen dager. Vi kunne gått hele denne strekningen på kanalene, til Hannover (hvor Tordenskjold døde i en duell) og videre til Rhinen, men da måtte vi hatt en måned til på oss. Nå ble togets 100 knop for fristende i forhold til Oluffas 5 knop. Så bar det nordover igjen via København og Øresund, en strekning full av kultur og historie. Og nå kom endelig sommerværet, som velsignet oss i nesten tre uker – helt til vi passerte Sognefjorden igjen på nordtur. Over Kattegat, og gjennom den flotte Bohuslänkysten møtte vi en kø av svenske lystseilere. I Marstrand, Sveriges seilermekka, vurderte vi en gjesteopptreden som Tordenskjolds soldater i den historiske teaterfremføringen på festningen. Men skjønte at svenskene ikke liker å bli minnet om den hendelsen.
Etter familie- og venne-stopp på Øst- og Sør-landskysten med masse bading bar det rundt Lindesnes, Lista og Jæren igjen. Så langt hadde vi klart å unngå alle sommerens festivaler, som Hanse-sail i Rostock og trebåtfestivalen i Risør, men i Stavanger holdt det hardt. Da vi kom for fulle seil inn byfjorden, møtte vi paraden fra Tall Ships Race på vei ut fjorden ! Sjelden har vi hilst på og blitt hilst på av så mange flotte skuter.
Vi tok oss tid innom Rubbestadneset på Bømlo, der Oluffa lå under bombingen i 2. verdenskrig og en av mannskapet ble drept. Rundt Askøy ved Bergen levde båten mesteparten av sitt yrkesaktive liv. Ikke bare fjord- og kyst-fiske, men også mer dramatiske hendelser som transport av russiske krigsfanger. Bekvemmelighetene var nok atskillig bedre på årets reise. Selv om det kunne ha sine utfordringer å være 2 gutter på 2 kvadratmeter i 2 måneder.
Stad’en var grei med oss denne gangen også, enda høsten tydelig var kommet nå. Andre turbåter var ikke lengre å se, og havet overlatt til fiskere, fraktbåter og oss. Odd hadde i ungdommelig overmot satt seg fore å bade i alle nattehavnene fra Arendal til Trondheim. Det holdt, enda 13 grader og regnvær i Trondheimsleia gjorde det mer til en sport enn en nytelse. Den 20. august kunne vi klappe til Fosenkaia igjen. Med både mannskap og båt like hele. Vi kunne gjerne ha fortsatt turen lenge ennå.
Fakta:
Oluffa er en 34 fots Romsdalskutter, bygget i 1916. Gikk ut av fiske i 1980, sjøsatt igjen i 1990, rigget som lystseiler.
Mannskapet ble bygget noe senere i århundret. Odd og Jon er hhv. 13 og 10 år gamle.
Turen Trondheim-Rostock t/r er ca. 2000 sjømil. Vi var 61 dager underveis, hvorav 48 dager i rom sjø. Knapt halvparten av strekningen fikk vi seilt eller motorseilt.
Daglige beretninger ble lagt ut på en skips(b)logg, som fremdeles kan leses på nettet.
